Kroppskunst blant Amerikas innfødte - Mads Bjørkli

Tittel: Kroppskunst blant Amerikas innfødte (fra en skoleoppgave om kroppskunst)
Copyright: Mads Bjørkli

En skoleoppgave om kroppskunst
Tatovering har vært utbredt i Nord-Amerika siden før vår tidsregning, men det var ikke før europeerne kom at det ble laget skriftlige opptegnelser om de forskjellige skikkene blant de forskjellige stammene. Tatovering blant indianere ble som oftest utført som religiøse ritualer, eller i tilknytning til kriger.
Innhold
Tattoo

    * Tatovering blant de nordlige stammene
    * Berling stredet eskimoene
    * Aleuttene
    * Stillehavskysten
    * Mohavene/Yumaene
    * Sør-Østens stammer
    * Oppsummering
    * Kilder

Tatovering er en eldgammel kunstform, for noen år tilbake ble en 2500 år gammel mann funnet i Altai-fjellene i Siberia. Han har blitt kalt Hestemannen, fordi han var begravet med sin hest, og på sin høyre skulder hadde han en tatovering av et rådyr.
Tatovering blant indianere ble som oftest utført som religiøse ritualer, eller i tilknytning til kriger. Unge menn måtte kvalifisere seg til slike dekorasjoner ved å drepe fiender i krig, krigerne brukte ofte sine egne kropper som "måltavler" for å holde oversikt over hvor mange de hadde tatt livet av. Tatoveringene ble utført ved å prikke designet inn i huden med et eller flere dyrebein, eller skarpe tenner fra fisk, og deretter skrubbet de kull eller oker inn i sårene.
 
Tatovering blant de Nordlige stammene

De innfødte fra den nordlige delen av det amerikanske kontinentet kan grovt deles inn i 8-10 grupper. Fra Eskimoene (eller Inuittene som de også blir kalt) i nord, til Woodland Indians (Skogens Jegere) i de nord østre delene av U.S.A. var tatovering en vanlig uttrykksmåte. Mest sannsynlig var tatovering vanlig i alle områdene, men kun fra det 15. århundre er det mulig å bevise dette ved hjelp av skrevne og illustrerte rapporter fra europeiske utforskere og utplyndrere. Ved høyslettenevar ikke tatovering særlig utbredt, men også her var det unntak. De arktiske områdene i Nord-Amerika var blant de siste større landområdene på jorda som mennesker bosatte seg, det er "bare" litt over 4000 år siden de første menneskene gikk inn i denne regionen. Rundt 20 grupper opptar et område ved den arktiske kysten som strekker seg ca. 6000 miles (matematikken kan du stå for selv), fra Siberia til det Østlige Grønland.

Selv om de har asiatisk opprinnelse så er det mange som ser på dem som en rase avskilt fra indianerne (personlig ser jeg på menneskeheten som en eneste stor rase), da de ikke er en del av de to andre nordlige rasene; Algokinerne og Athabaskerne. Eskimo-Aleut språket blir talt i de arktiske områdene, med tre undergrupper; Aleut, Yupik og Inuit-Inupiaq. Deres redskaper, religion, gjøremål og klær er veldig like (Ifølge sikre kilder er visstnok Eskimo moten stadig vekk like trendy på de kanter). Det finnes opptegnelser av Eskimoer som driver byttehandel med nordiske folk på Grønland i det 13. århundre, men den første kontakten mellom Eskimoer og hvite fant sannsynligvis sted 500 år, eller mer, før Columbus "oppdaget" det amerikanske kontinentet. En gruppe, kalt Kopper Inuittene, klarte å unngå kontakt
med europeere helt frem til 1910.
Eskimo kvinner bar tatoveringer som, sammen med andre ansikts dekorasjoner ble ansett for å forhøye feminin skjønnhet. Slike tatoveringer signaliserte kvinners sosiale status, for eksempel at de var klare til å gifte seg og få barn. Tatoveringene var som oftest meget omfattende og de inkluderte vertikale linjer på haken med design på de bakre delene av kinnet foran øret. Markeringene ble laget med nål og tråd som ble dekket av sot og deretter dratt under huden etter et bestemt mønster.
Piercing var også vanlig, smykker laget av bein, skjell, metall og perler ble snekret fast i underleppa.
Tatovereren var en eldre kvinne, som oftest en slektning og ifølge troen ble det sagt at kun sjelene til modige krigere og kvinner med store, nydelige tatoveringer fikk adgang til etterverdenen. Mennene tatoverte som oftest kun korte streker i ansiktet, og i de vestre arktiske strøkene holdt hvalfangende menn oversikt over deres suksess som jegere ved hjelp av disse strekene.
 
Berling Stredet Eskimoene

Levde lans Berling Stredet fra Yukon Deltaet, nordover til Cape Espenburg, og de var både kyst og innlandsfolk. Langs kysten jaktet de på sjø-pattedyr og i innlands skogene jaktet de på caribou (amerikansk reinsdyrart), grizzly bjørner, pluss smådyr og fisk.

Dette folket (som alle naturfolk verden over) hadde en enorm respekt for naturen og dyrene, hvilket deres liv var avhengige av, og de unnskyldte seg overfor dyrene for nødvendigheten av å drepe dem. Denne respekten ble også vist i deres masker, amuletter og seremonier. Også disse kvinnene tatoverte streker i ansiktet, og noen av dem hadde også tatoveringer på overkroppen. Tatoveringen begynte i puberteten, da alle gutter og jenter ble tatovert på håndleddene. Guttene for å markere deres første jaktbytter, og jentene for å markere deres første menstruasjon.

 
Aleuttene

Krigere hvis forfedre hadde emigrert til Alaskas flatland lenge før hvite menn hadde satt sine føtter der. Da russerne kom i hopetall i det 10. århundre på jakt etter pels, ble dette stolte naturfolk skamfullt behandlet. Mennene ble drept eller brakt til Russland som slaver, og kvinnene ble brukt som prostituerte for "promyshlonniki" (pelshandlere).
Dette folket hadde tatoveringer i form av intrikate ornamenter på kinnene og under nesen helt ned til hakepartiet.

Cree-indianerne
Ved den nordligste delen av præriene, i grenseområdet for bøffelhjordenes vandringer inn i Canada bodde Cree'ene. Dette var en Algokin stamme som brukte tipien som hjem, et skinntelt som passet godt for nomade tilværelsen. Cree'ene var den største av de nordligste Algokin-stammene og det fantes to grener; Lavlands Cree'ene og Skoglands Cree'ene.
Deres område nådde fra sør for Hudson Bay, nesten til de store innsjøene (Great Lakes), øst fra Quebec/Labrador halvøya og vest til de nordre høyslettene. Cree mennene tatoverte seg selv, noen ganger over hele kroppen, mens deres koner begrenset seg til to eller tre enkle streker i ansiktet.
Stillehavskysten

I California var været hovedsaklig mildt, og det var rikelig med mat. Som i alle samfunn opp gjennom tidene fører dette til at kultur og religion blir sterkere utviklet, da man slipper å tenke på kampen for tilværelsen. Og der kulturen er utviklet, der finner man også kroppssmykning. Noen mener at så mange som 300.000 bodde i området ved den tiden de første europeerne dukket opp. De var forskjellige i antall, utseende og språk, men de kulturelle mønstrene som de utviklet var svært like. De tre hovedspråkene som ble talt var; Athabaskansk, Shoshean og Penuti. Med unntak av Mohavene i sør (som jeg skal komme tilbake til) var disse blant de minst krigerske av alle indianere. De første nybyggerne som kom veien over prærien, så de snødekte fjellene mot soloppgangen og kalte dem Shining Mountains, og det var mindre poetiske menn som senere ga dem det mer prosaiske navnet Rocky Mountains.
En gruppe kalt Yurokene levde langs kysten, nær munningen til den nedre Klamath elven, og navnet deres betyr "medstrøms" på Karok språket. Det antas at de er Algokinske i deres opprinnelse. Tatovering var veldig utbredt blant kvinnene. Når en jente var 5 år gammel ble hun påført en svart stripe fra begge endene av munnen til nedenfor haken. Til disse linjene ble det påført en parallell linje hvert 5. år så det var enkelt å anslå deres alder. Noen kvinner hadde også flere tattoer på haken for å vise deres stammetilhørighet (eller kanskje det var for å skjule alderen?). Yurokene var av den oppfatning at en kvinne uten tatoveringer så ut som en mann når hun ble eldre.
Tolowa indianerne levde i det nordvestre California, og jentene ble tatovert før puberteten med 3 parallelle og vertikale striper på haken.
Hupa indianerne levde langs den nedre delen av Trinity elven i det nordvestre California ("what can I say? Californ-i-a" - Dr. Dre). Hupa kvinner hadde 3 brede vertikale linjer på haken og noen ganger ble merker tatovert ved endene av munnen. En spesiell type skjell ble brukt som betalingsmiddel blant Hupa-stammene, og den vanligste måten å måle "verdien" til disse skjellene på var å sammenligne 5 skjell med lik størrelse med en serie av tatoveringer på innsiden av en manns venstre underarm. Sent i det 19. århundre ble det satt opp reservater, ett av dem ble etablert i Hoopa Valley, så hupaene hadde ikke problemer med å bli omplassert slik mange andre stammer hadde. Den dag i dag er de en av de største stammene i California, fremdeles med en sterk etnisk identitet.
Av de andre stammene i området begynte Chimariko kvinner å dekorere seg tidlig i livet, og dette ble gjort med en steinkniv på haken, kinnene, armene eller hendene, en teknikk som også Shasta indianere benyttet.
Cahto indianere hadde valgfri tatovering med perpendikulære linjer på pannen, haken, brystet, håndleddene eller beina til begge kjønn.
Som den observante leser sikkert har skjønt, var det ikke flust av tattoo sjapper og utstyr på den tiden, men oppfinnsomheten var ikke mangelvare.
Hvis en blå-grønn farge var ønsket ble fargestoffer fra en spesiell type gress, eller spindelvev, gnidd inn i såret. Maidu tatoveringene ble laget ved å prikke huden med fiskebein, furunåler eller fuglebein, og deretter ble et rødt pigment gnidd inn i huden. Menn kunne også dekorere seg med vertikale linjer som steg fra neseroten, en uttrykksform som også ble påført bryst, mage og armer. Konkow Maidu designene ble laget ved å skjære i huden med en skarp flint, og deretter gni inn området med kull. Ninsean kvinner fikk sin farge fra saften av en blå blomst. Miwokene tatoverte sikk-sakk og vertikale linjer på haken og kinnene, samt i noen tilfeller rundt halsen. Tubatulabal kvinnene brukte kaktus pigger til å lage mønster, og kull som farge. Pomoene er mest kjent for å være verden dyktigste kurvflettere og ikke deres tatoveringer (som var sparsomme), og de er også kjent for deres aktive deltagelse i American Indian Movement.

Mohavene/Yumaene
Yuma folkene bodde på Colorade elvens bredder, og de bestod av Yumaer og Mohaver. Deres territorium bestod av en smal og meget fruktbat stripe land på begge sider av elven. Begge kjønn pyntet seg med tatoveringer som kunne være meget kunstferdige. Forseggjorte ansiktstatoveringer og ansiktsmaling ble utstrakt praktisert blant kvinnene, og disse ansiktstatoveringene indikerte en kvinnes status og familiære tilknytning.
De var dessuten deres sterke tro at en person uten tatoveringer ikke fikk innpass i etterverdenen, men heller fikk innpass i et rottehull etter at døden hadde inntruffet. tatoveringer ble også utført for å gi krigere et skremmende utseende.
Åpenbaringer og drømmer hadde stor betydning for Yumaene og bestemte i høyere grad enn noe annet deres handlesett. Hver stamme, eller hvert område, hadde en sivil leder. Stillingen var ofte arvelig, men lederen hadde bare rådgivende myndighet. Den som hadde ledelsen i krig og skalpbevareren hadde imidlertid visse myndigheter, og begge disse fikk sin makt via drømmer. Det var viktig å ta skalper i krig, og hver måned ble det danset til ære for dem.
Yumaer og Mohaver konsentrerte interessen rundt krig, og de foretrakk å slåss mot stammer som bodde i nærheten og hadde det samme synet som dem selv.
Det var vanlig at begge parter stilte seg opp i slagorden, og før det egentlige oppgjøret begynte forekom seremonielle utfordringer og tvekamper mellom menn av høyere rang (ikke noe feig teppebombing og operation desertstorm der i gården). Det ble ofte tatt fanger, og de ble enten renset og drept, eller holdt som slaver. Yuma-krigerne hadde også et våpen som de var meget stolte av og som de håndterte som eksperter. Det var en kort kølle med et spisst håndtak. En kunne enten slå inn skallen på en mann med den tykke enden, eller spidde han med den spisse...
Sør-Østens stammer

Sør-Østens indianere tilhørte et av de høyst utviklede samfunnene nord for Mexico. De var talentfulle og fruktbare byggere, og deres håndverk var godt utviklet. De var dyktige jordbrukere og fiskere, så vel som jegere. De levde ifølge en komplisert tro som innebefattet både naturlige og overnaturlige verdener,. De var antakeligvis våre første miljøvernere og de var flinke til å konservere mat. Territoriet deres var svært, og hadde sine grenser i øst mot Atlanterhavet, sør mot Mexico-golfen, vest mot sørøstre Texas og i nord mot øvre Mississippi og Ohio-Valleys. Anslagsvis 1-2 millioner indianere bodde i dette området, og Sør-Østens folk avvek fra den daværende europeiske oppfatning om hvordan en indianer skulle leve og se ut. De kjente ikke til fjærpryd, til de hvelvede hyttene eller til de spisse teltene som kalles tipier. De var jordbrukere og levde i store samfunn nær åkrene sine. Hjertet i hvert samfunn var rådhuset og torvet. Husene var solid bygd av tre, bark, halm og siv, og i de nordlige og bergrike delene av området hadde husene vegger, men i det mildere klimaet i sør var veggene sløyfet ("Er det varmt så trenger du ingen vegg" - gammelt indiansk slagord).
I varmt vær brukte folk nesten ikke klær i det hele tatt ("Er det varmt så trenger du ingen klær" - gammelt indiansk slagord). Mennene bar et lendeklede og kvinnene hadde et skjørt rundt livet. Kvinnene bar vanligvis håret langt, mennene barberte issen eller nappet ut håret i forskjellige mønstre, men lot den såkalte skalp-lokken bli igjen.
Hver voksen mann var en kriger, og denne skalp-lokken var en utfordring til motstanderne om at de kunne gjøre forsøk på å ta den.
Mennene dekorerte kroppen sin med tatovering eller skraping. Når en gutt fikk det første navnet sitt ble han skrapt så det oppstod et arr. Når han ble ledre og ble ansett som en vordene kriger, fikk han et nytt navn og ble skrapt igjen. Når han så tilslutt hadde utmerket seg ved å ta en fiendes skalp, eller kanskje hans hode, arm eller ben, fikk han sitt endelig navn og flere tatoveringer og arr. Tatovering var meget utbredt her, spesielt blant Seminolene, Creekene og Cherokeene. Tattooene var vanligvis blå, men andre farger ble også brukt. Designene var blomster, stjerner, dyr, månesigder og andre symboler. Begge kjønnene så ut til å foretrekke tatoveringer i form av ornamenter, men mennene var mer omfattende tatovert.
Grunnen til at vi vet så mye om denne perioden er to 1600-talls kunstnere som het John White og Jaques Le Moyne de Morgues. White illustrerte og skrev om indianere som var bosatt i det området hvor Virginia er idag.
Le Moyne hadde fått i oppdrag å kartlegge hele florida og hadde en omfattende reise blant stammene der. White lagde blant annet en illustrasjon av en tatovert høvding fra North Carolina i 1585.
Som sagt så hadde sør-østens folk en høytstående religion. De levde makelig, de hadde store åkere og de førte ofte krig mot andre stammer.
Krig ble betraktet som den største gleden, og den ble ført med stor grusomhet. Når en stamme ikke befant seg i krigstilstand ble det klaget over at den ikke hadde noe å ta seg til. Da britene en gang forsøkte å overtale Cherokeene til å slutte fred med Catawbene, protesterte de og sa at da ble de jo nødt til å gå til krig mot noen andre, de måtte jo ha noe å henge fingrene i.
Hensikten med krig var ikke å erobre, underkue eller fordrive en anen stamme. Hensikten var bare å leve spennende og drepe som sport. Og krig førte igjen til flere tatoveringer...
Både i Nord-, Sør- og Mellom-Amerika er etniske grupper forsvunnet; enten er de regulært utryddet under erobringstiden og kolonitiden, eller deres etterfølgere er gått opp i den øvrige befolkning uten å etterlate seg mange spor. Men, enkelte indianerstammer har, med stor suksess, klart å unngå utryddelse. Noen få har faktisk også blitt større enn før erobringen, f. eks Mayaene i Mellom-Amerika. De athabaskansk talende Navahoene i Arizona (som forøvrig ikke praktiserte tatovering) har økt folketallet fra ca. 8000 i 1850 til ca. 97.000 i 1970. Navahoene har også befestet seg politisk gjennom sitt stammeråd (Council), men generelt utgjør indianerne i Latin-Amerika en større og mer livskraftig del av befolkningen enn indianerne i Nord-Amerika (Bl.a i Guatemala utgjør de indiansk talende 60% av befolkningen).
De siste årene har vært preget av en mer målbevisst politisk aktivitet blant indianere både i nord og sør.

Blekk kjenner ingen grenser!

Copyright: Mads Bjørkli
Epost: azitromax@hotmail.com
Kilder:

    * Oliver LaFarge "Nord-Amerikas indianere" Fredhøis Forlag A/St
    * Skin&Ink "September 1997" Larry Flynt Productions
    * Skin&Ink "November 1997" Larry Flynt Productions
    * Skin&Ink "Januar 1998" Larry Flynt Productions
    * Aschehoug og Gyldendahls "Store norske leksikon" Kunnskapsforlaget

Husk å oppgi kilder om du bruker dette i skolesammenheng. Om du bruker det i profesjonell sammenheng får du betale for deg...